Håvard Tveite

Håvard Tveite er en legende innen norsk orienteringsløp og har vært en dominerende skikkelse i mange år. Han er fortsatt aktiv i dag, men som veteranløper ved siden av jobben som geomatikkforsker. Gjennom karrieren hans ble det til mange medaljer både individuelt og i stafett. To ganger har han blitt verdensmester i stafett, i 1987 og 1989, og individuelt vant han verdenscupen sammenlagt i 1990. Han deltok på de fleste distanser, men det var likevel på ultralangdistanse at han vant de fleste av sine mesterskaper i Norge. Det ble til totalt tjue norgesmesterskap og hele syv av dem var på den lengste distansen innen orientering. Men han har ikke kun drevet med orientering.

En allsidig ung mann

Håvard Tveite er vokst opp ved Ås i Follo og allerede som ganske ung var han veldig interessert i løping. Som 13-åring hadde han allerede deltatt på sitt første individuelle o-løp, som var en del av det som kalles for Follokarusellen. Men han var ennå usikker på hvilken idrett han skulle satse på og drev derfor også med svømming, turn og friidrett som ung og har ganske gode tider innen baneløp. Men da han ble 15 år hadde han bestemt seg for at hoved idretten skulle være orientering.

Mange av dem som har blitt stjerner innen ulike idrettsgrener har gjerne hatt et særlig talent for sportsgrenen sin når de var unge, men dette var ikke tilfelle med Håvard. Treneren hans i Ås minnes godt Håvard som ung og forteller at han var sånn midt på treet i ungdomsårene, men dette endret seg da han ble noe eldre. Da han etter å ha avtjent sin verneplikt dro til Trondheim for å begynne på sivilingeniørstudiet ved NTH, så ble han samtidig også en del av et veldig bra orienteringsmiljø hos NTHI og det var her det for alvor begynte å skje noe.

Resultatene begynte å komme

Etter en periode med lite trening, på grunn av militærtjenesten, så kom det for alvor fart på treningen i Trondheim og da begynte resultatene også å komme. I 1985 kom gjennombruddet da han vant sin første medalje ved NM og her ble det til gull på den lengste distansen. Frem til 2002 var han stort sett alltid i toppen ved de norske mesterskapene og det ble til mange medaljer gjennom årene, både på de klassiske distansene, på stafett og ikke minst på den ultralange distansen. For å bli såpass god som Håvard, så er det nødvendig med mye trening og det var derfor ikke unormalt for han å trene mer enn 600 timer i året. Når det ikke var sesong for å løpe i terrenget i Norge, så dro han gjerne sammen med flere av de andre landslagsløperne til f.eks. Danmark for å delta i terrengløp.

Han nevner selv at løping er noe av det viktigste for å bli en god o-løper og derfor brukte han også en del tid på baneløping for å få farten opp. Med en beste tid på 29.33 på 10 000 meteren, så er det ingen tvil om at han var ganske rask da han var på sitt beste.